“Da jeg så maleriet første gang på din udstiling, så jeg med det samme en forbindelse til Bach. Og jeg har lyttet til Bach i 10 år, hver eneste dag,” forteller Erik Petersen.
Nå er Erik eier av maleriet og har inviteret meg hjem til seg for å utforske hva utvalgte stykker av Bachs musikk og maleriet kan sammen. – “Bachs orgelmusikk er krævende. Men når maleriet og musikken spejler hinanden bliver det nemmere at begribe – og gribe efter og blive grebet af – både Bachs musik og maleriet,” har Erik erfart. Han setter på første stykke musikk, som ikke er orgel, men som er Prelude fra Suite for cello nr. 1 i G-dur, BWV 1007. Erik og jeg sitter i hver vår lenestol og tar i mot musikken, mens vi ser på maleriet.
Det danser
Musikken danser med harde nedslag- og jeg ser at det er noe stort i maleriet som gjør en piruett. Det blir levende på en ny måte. Erik på sin side ser også en oppstigning – musikken slynger og snor seg i penselstrøkene. Penselstrøkene tar musikken med seg opp.
– “Der er meget, som beveger sig, men man bliver ikke rundtosset. For noget er stabilt, både i musikken og maleriet,” forklarer Erik.
Orgelmusikk
Erik setter på neste nummer, Allegro fra Triosononate nr.5 i C-dur, BWV 529. Og det er orgel som kommer og vil noe med oss og maleriet. Og jeg blir opptatt av det mørke i musikken. Jeg ser plutselig noe jeg aldri har sett før, en stor vær, en bukk, med store horn og som har en mann liggende under seg som han flyr med ut i universet. Erik er opptatt av det lyse i bildet og i musikken. Og han hviler sine øyne på de kraftige lyskilder i maleriet. En stabil kilde i maleriet som stråler ut til noe.
Altertavlen
Largo fra Triosonate nr.5 i C-dur, BWV 529 giver mer tilstand end bevegelse. Grønnfarge, en seilbåt, klipper og og vann, ser Erik. Meget bevegelse. En bever en tyr som titter frem, får han også øye på. Men som helhet dukker en altertavle med Ikoner opp. Man bliver nysgjerrig på det som ligger bak penselstrøkene og bak alle ikonene.
Jeg opplever en rolig rytme – transformasjon. Jeg er med i bevegelsen. Det er lys og mørke. En bønn om transformasjon. Og det transformerer allerede. Lys som trenger gjennom mørke. Det stabile og det som beveger seg hele tiden. Mange perspektiver.
Livskraftig og vilt
Præludium fra Præludium og Fuga i C-dur BWV 531 minner oss begge om det uutslokkelige, det som ikke kan slukkes. Disse glødende ting. Samtidig sitter vi begge og ler, vi griner som det heter på dansk, når vi ler. For det er noe komisk også i maleriet og musikken nå. Undergrunden. Dovregubbene kommer. Noe er rolig oven på, men under er det kraftig og nesten klomsete, som et stort troll. I Fuga fra Præludium og Fuga i D-dur BMW 532 – pisker rengnet ned og deler hva vi ser – mann og kvinne. Vi hører mer orgel. Samspill. Jord og himmel. Sump med masse liv. Maleriet og musikken blir mytologisk. En rev, et troll, en kvinne, en narr. Vi vet ikke hva reven er ute på, han vender siden til…Djevler dukker også opp, blant vann og lys som pisker opp.
Kom bare ann!
Vi lytter til flere stykker av Bach. Men den som skal nevnes er: Toccata og Fuga d-mol, BMW 565 og her hører vi det hele 8 minutter. Og vi er enige om at vi skal høre det hele og se på maleriet samtidig. Og jeg smiler, dette er noe jeg kjenner fra før. Har hørt det i min barndom – også fra et tvprogram- “Det var en gang et menneske”, mener jeg det het.
En kvinne kommer frem, som jeg aldri har sett før. Hun danser. Og hun fyller hele maleriet. Hun er smuk og elegant og sterk. Erik derimot kan ikke finne noe å få fatt i. Det er så mye energi – jeg kan ikke blive, forklarer han. Han kommer inn i et tilstand – det er oppadgående, jublende og himmelsk. Mens jeg ser en sterk kvinne i flott kjole på jorden- og maleriet sier: Kom bare ann liv! Jeg er klar!
Toccata- den nye tittel
Tittelen jeg ga maleriet i 2007 var: To stand open loving unconditionally . For meg handler den om evnen til å ta i mot livet, å elske det som kommer uansett. Erik kunne ikke merke noen ressonans i forhold til den engelske tittel. Men det ga oss på et tidspunkt en anledning til en lang samtale om evnen til å ta i mot. Når jeg spør Erik hvilken tittel han synes bildet skal ha, svarer han, etter tenkepause: Toccata. Toccata betyr å berøre og bli berørt. Det er et ord man bruker i musikken for å beskrive et ofte viruost musikkstykke. Betegnelsen er anvendt siden slutten av 1500 tallet. Og jeg synes tittelen er utmerket. Den gir mening. Maleriet har tatt i mot Bach og de har berørt hverandre, og jeg tror de danser enda.
